Erobringen

Lubomirski, Karl (1990): Bagatellen. Wien: Edition Atelier

Norsk tittel: Erobringen

Da jeg var rundt tyve, gikk en slank, svært vakker og velskapt pike inn i firmaet jeg var ansatt i. Jeg var alt, bare ingen kvinnebedårer, og dette vesenet som begynte å utfolde seg foran blikkene mine, var simpelthen umulig å overse, det være seg på grunn av den skjønne bysten eller det myke blikket. En kvinnes tiltrekning kommer åpenbart også fra en mindre grad av frastøting, som hun sjelden sparer sine beundrere for, enten det er med vilje eller ei.

Siden jeg selv ikke akkurat er Adonis, og siden kvinner av denne sorten ligger i en sverm av mer eller mindre begavede friere i Brynhilds ring av flammer, var det på den ene side om å gjøre ikke å slite ut hennes inntrykk av meg ved en konstant tilstedeværelse, på den annen side var det om å gjøre ikke å bli en virvelløs trubadur. Jeg valgte å fremstå som den hjelpsomme, reserverte kollegaen, som dessverre er fremmed for estetiske kriterier, men som ellers er en harmløs, hyggelig fyr og kamerat.

Snart ga den vakre avkall på sine sikre og velutprøvde strategier i møte med meg, for skaperens svennestykker vil heller ikke bli helt oversett av oss som er mindre yndige. Vi ble venner. Allerede få måneder senere begynte oppførselen min å skille seg positivt fra oppførselen til en hvilken som helst annen beundrer, en slutning jeg trakk ut fra takknemlige svar, mild respons og mindre hastverk overfor meg. Haien begynte å svømme i en snevrere sirkel.

Punkt to i programmet mitt ble blåst i gang. Nå gjaldt det å spille den stødige, for intet var mer nærliggende enn at flammen min var lurt av en Apollon som likeledes hastet fra blomst til blomst, og at hun var mer glad i ham enn han var i henne. Infam og målbevisst plasserte jeg troskap og stabilitet som edelstener i mine fortellinger om et forhold jeg pleiet, og hvis vitner ble mine punktlig overholdte avtaler, som alltid var rett etter arbeidstid og som måtte bli et tillitens kontrapunkt for henne jeg beundret. Det var det eneste kortet jeg kunne satse på.

Dessverre byttet hun elskere raskere enn jeg forventet, og meg ble hun vant til, noe som til slutt endte med at hun usjenert skiftet på overkroppen ved siden av meg, og overlot mitt evnukkblikk, eller broderblikk om man vil, til de vakreste brystene jeg noensinne hadde sett. Jo mer opphisset jeg ble, desto mer fortrolig ble søtsaken. Det begynte langsomt å demre for meg at hun omsider måtte elske meg.

Men siden jeg syntes det ble for banalt å sette ord på en så majestetisk følelse på et kontor så vel som i et omkledningsrom, plaget dette ”hvordan” meg dypt og lenge. En dag, da hadde man i lengre tid kunnet se det på ansiktet hennes at også hun led under situasjonen, altså, en dag inviterte hun meg med dempet stemme og et langt blikk hjem til seg, for foreldrene var bortreist. Jeg minnes en gyllen høstettermiddag, som hyllet den femti år gamle villaen inn i de gulnede lønnetrærne og som kun slapp igjennom den mørkeblå himmelen. Jeg minnes klangen av mine faste, ungdommelige skritt, kiselsteinene som spratt unna, de skjellende svarttrostene som flakset opp. Hvordan jeg anstrengte meg for å gå sakte, for ikke å være der ”før tiden”. Hvordan jeg forestilte meg det lange kysset, dette ”endelig!” Jeg syntes allerede jeg hørte raslingen av klær som gled ned av skuldrene, men det var bare et avløp, som stinket matt og mismodig nedover bakken. Enda et par skritt og jeg sto foran det mektige huset. Fingeren min grov seg forsiktig inn i ringeklokkehulen, den løftet seg lett. Ingenting! Enda en gang. Vente. Vente lenger … til slutt en klagende vinduslyd og et svakt hvisket ”kommer”.

Og så, som om det måtte ta igjen for tyve år, begynte mitt mannshjerte plutselig å banke. Like etter kom hun ilende nedover den smale veien, ledsaget av en pigghåret kjøter, som ville ha brakt heder og ære til enhver snapsreklame og som nå knurret høyst overflødig. Hun var nesten gjennomsiktig kledd og vakrere enn noen gang. Jeg holdt henne i armene et øyeblikk, men før jeg kunne lande mitt vigselskyss, hadde det hårete kreket den fine buksen min i kjeften, riktignok uten å bite. Med et forfriskende smil sendte alven min sin Kerberos to skritt unna, lenger var den ikke å rikke, så huket hun sin arm i min og gikk oppover veien, inderlig forent med meg. Da samtalen er det mest overflødige i slike tilfeller, husker jeg naturligvis ikke dens innhold.

Feen min inviterte meg inn i forværelset, hun inviterte meg inn i stuen med drømmekarnapp og tykke, runde vindusglass, så forsvant hun en liten stund for å koke te. I mellomtiden la jeg fra meg all usikkerheten og begynte å se meg rundt i hjemmet, saumfare de få bøkene, ja, jeg begynte på sett og også berettiget vis å føle meg vel. Hardt arbeid lå forut for dette minuttet, og nå kunne jeg unne meg luksusen ikke å gjøre noe overilt. Jeg nøt forhåndsgleden av min seier, og i det lille speilet på veggen så jeg med stolthet hvor godt jeg kledde den lettere hånen jeg følte overfor mine rivaler.

Den vakreste piken i mils omkrets førte meg med myk hånd inn i sitt private gemakk. En kakkelovn i hjørnet spredte yrende hygge. Hunden var sperret ute. Før solen svingte rundt den siste fjelltoppen sendte den enda et forrædersk slør av gull og høst og lengsel gjennom det bølgete glasset i verandaen. Jeg gikk mot vinduet et øyeblikk da fløyelsstemmen i bakgrunnen ba meg til seg. Den mohairfargede huden på hennes armer og skuldre var et skall, som ventet på å bli holdt i hendene. Kroppsbygningen hennes, foredlet av det lette klessvøpet, lå – et løfte – på den myke benken. Jeg gikk bort til henne og hun ba om å få legge hodet i fanget mitt, og jeg begynte å stryke det fine ansiktet, det smektende håret. Jeg opplevde et av min kjærlighets mest dyrebare høydepunkt da hun med lav stemme begynte å fortelle.

Hun snakket i to timer og glemte ikke en eneste detalj om en ulykkelig relasjon som knyttet henne til en ung mann, som hadde løsrevet seg fra henne og som hun for enhver pris ville tilbake til, og det var jeg, bare jeg, som kunne hjelpe henne. Til slutt gråt vi begge to.