Tyroleraften

Lubomirski, Karl (1990): Bagatellen. Wien: Edition Atelier

Norsk Tittel: Tyroleraften

Han var det eldste skuddet på en flassende familiestamme. Full av pågangsmot, uten dybde, lojal, redelig, men visste ikke hvordan han skulle oppfylle ønskene til sine velutdannede foreldre. Han mønstret på et skip til Nord-Amerika da han var sytten år og da keiseren hadde åtte år igjen å leve. V.N. var kokk. Han visste at vin og folk fra samme landsstrøk likner hverandre, som om de sammen dro kraften opp av jorden, og på det grunnlaget konkluderte han med at kontinentet måtte være edelt: Det var der han ville finne de menneskene som fylte drømmene hans etter at han hadde begynt å lese om dem. Han ville være blant indianere. Den som var kokk i monarkiet, vil forstå ham.

At tyrolere leter etter prærien i New York, skjer riktignok sjeldnere i dag. Oppvaskmaskiner gnager på myter. Vår etterkommer hadde bare valget mellom å sale av før han hadde salt opp, eller la seg skru mot tornene fra søstrenes hån ved å ty til returbilletten som var vedlagt for sikkerhets skyld. De første årene kom pågangsmotet ham til hjelp i ordets sanne betydning.

I Europa brygget det opp til det som skulle bli forutsetningene for keiserens epistel ”Til mine folk!”, mens den etter hvert språkløse V.N. i utilfredsstillende brev fra den nye verdens innvandrerparadis prøvde å forklare søsknene og foreldrene hva han hadde lært om villmennene, delvis for ikke å bedrøve sin dødssyke far, delvis for ikke å belaste sin troskyldige mor med unødig viten.

Under omstendigheter som fikk andre til å komme tilbake, kom V.N. seg frem i verden og hadde snart mistet bevisstheten om sin fordums formue. Etter verdensbrannen og inflasjonen kunne han, uten å stille nærgående spørsmål, redde de nå foreldreløse søstrene fra hungersnøden med sine første oppsparte midler.

Hvilepausen mellom krigene benyttet vår modige V.N. til å skape et økonomisk grunnlag for livet sitt. Han stolte på sin bankrådgiver frem til 1929.

Han kom seg på bena igjen, og fordi han ikke hadde vært konstant velhavende, var han ennå ubundet. Like etter nesten-sluttseieren til vår over-Adolf kunne han i ro og fred pakke nye oppsparte midler i CARE-esker og sende dem østover. Dette var den eneste posten fra ham. Etter det lot han aldri høre fra seg igjen.

Det gikk mer enn femti år fra han reiste til han vendte hjem til Tyrol for å fortære alderdommens brød, hjem til landet han hadde forlatt mens det ennå var et fyrstelig grevskap. Den tverre pensjonisten i rødrutete flanellsskjorte ble tatt imot av søsknenes barn og barnebarn. Han bodde på et solrikt rom, snakket en dialekt fra århundreskiftet og la inn et fortrolig ”well” så ofte han kunne. De neste to årtiene tilbrakte Onkel Well med spreke marsjer over de mellomhøye fjellene, som han tilbakela i selskap av mindre eller større mengder tobakk og whisky, alt avhengig av temperaturen. Om natten hørte han på radio. I starten nøt han å bo hos slektningene, inntil han ble ensom av at de tok slik hensyn til ham. Da han nærmet seg nitti år, oppfattet han søstrene utelukkende som gamle kvinnfolk og tenkte seriøst på å gifte seg. Heldigvis lyktes det den unge bruden å få oversikt over sin kjæres formuesforhold i tide.

Noen måneder senere fant bekymrede nevøer for første gang den gamle mannen i pyjamas og slips i husets entre, hvor han lette etter sko. Reisebagasjen, som inneholdt tre kikkerter og en radio, hadde han stående i hjørnet. ”Jeg er da ikke gal”, erklærte den reiseklare, ”og jeg lar meg ikke innkalle av de typene der. Det skulle tatt seg ut! Det kommer overhodet ikke på tale. Ingen får meg til militæret. Ikke meg!!” De pårørende klarte å overbevise ham om at ingen fra sesjonskontoret ville hente ham denne natten.

De neste ukene gikk og V.N. hadde fått til vane å stå opp i 22-tiden og spise frokost, før han klokken 3 ringte etter middagsmaten.
En ettermiddag han forgjeves hadde tilbrakt med å finne morgenstjernen i kikkerten, var han urolig og betrodde sin grandniese at han umulig kunne få hvilt ut, noe som dessverre var nødvendig for en mann i hans alder, så lenge det allerede lå en annen i sengen hans hver gang han ville legge seg. Men han hadde tross alt en oppdragelse som selvsagt forbød ham … Paret gikk sammen opp trappen og ledsagersken tok bort hodeputen. V.N. ba om forståelse en gang til, la seg ned og sovnet.

De nattlige oppvåkningene ble hyppigere. Noen måneder senere, da han fikk besøk av en slektning han likte svært godt, ga gamlingen rørt en eske sigaretter og fire lightere til sin søster, og sa: ”Gi den unge mannen dette fra meg.”

Et fall i trappen, som lett kunne ha fått en farlig utgang, satte skrekken i pleierne hans. Gamlingen sto i gangen og tørket forarget blodet fra nesen, og med blikket nesten rettet i det fjerne skjelte han ut dem som kom ilende til: ”Hvor kommer alle disse bjørnene fra?” ”Åh, de”, sa hans hardt prøvede slektninger og pustet lettet ut, ”de gjør ingenting, kjære onkel, de kommer bestandig for å få mat.” ”Det vet vel jeg også, det”, sa V.N. med et bestemt blikk mot tapetet, ”men man kan aldri være trygg, rovdyr er og blir rovdyr.”

V.N. måtte gis bort. Han ville ha blitt en fare for seg selv. På hjemmet man hadde brakt ham til og som man gang på gang fanget ham i når han ville dra hjem, pleide han med et forsiktig smil å vugge hodet frem og tilbake, det blusset av tynnpistret sølv, når han fikk lov til å romstere på kjøkkenet. Da snakket han engelsk helt til han plutselig tok seg i det og kikket ut i det fjerne.

Da han som følge av et nytt rømningsforsøk fikk et akutt illebefinnende og legene ville gi ham intravenøs ernæring, dro han ut nålen på seg selv om natten.