Nattens Propyleer

Lubomirski, Karl (2003): Propyläen der Nacht.
Gedichte. Zweite erweiterte Gesamtausgabe
Augsburg: Waldemar Weber Verlag
ISBN 3-9808647-1-5

Norsk tittel: Nattens propyleer

Fra hvilke dyp

Fra hvilke dyp trenger smilet
inn i den sjelløse sjel,
hvor tvilen henger
som melkeveier i natten
og hvor tilværelsens gjester – tankene
borer hull i hull.
(”Aus welchen Tiefen”, s. 17)

Til meg

Men det er kritikken, min kritikk,
som kveler mine tanker
og dreper hvert dikt i meg
og rammer inn hvert bilde i meg
og henger det på deres dommers vegg.
Jeg skriver ikke hva jeg føler,
hva som overvelder meg
når jeg om kvelden står i strandkanten
og ser gjennom månelyset,
eller hva jeg fornemmer når jeg leser avisen,
som forteller om gjerninger
jeg fortviler over!
Da tyr jeg til vinen – så trist det enn er
og spøker og sørger
har igjen mot til å være meg,
selv om jeg ikke lenger er
den dere kjenner,
for hvordan skulle dere gjenkjenne
den som maler i stykker samfunnslavinen,
den suksessrike, velsituerte,
det kritiske liket.
(”An mich”, s. 25)

Hjemsted

Hvor hvert tre en bror
hver sky en søster
Hvor himmelen en far
jorden en mor
Hvor man gråter inn i seg selv
av glede og av vemod
Hvor man med hemmelige blikk
følger solen og månen
Ja, kanskje det eneste stedet
det lønner seg å dø,
selv en dag tidligere
enn i det ukjente.
(”Heimat”, s. 28)

Klær

De henger på din overflate
Din overflate henger i dem
Så mye dybde jeg fant i dem – hengt
(”Kleider”, s. 33)

En morgen

Lydløst stryker gylne kammer
mørket ut av nattens hår
Haier av stål svever bort
fra eterens dyp – uendelig langsomt
kretser rundt byens gjesp
Søvnen sliter i stykker den tynne bandasjen
livet farer videre – for å forblø
(”Ein Morgen”, s. 38)

Livet

Det stormer fremad med enorm kraft
Holder du ikke tritt
ankommer det evigheten før deg
og du blir her
(”Das Leben”, s. 39)

Vår III

Snakk lavere!
Hør etter!
Fugleegg er skjøre som lykken
Forsiktig!
Vekk ikke de sovende grener
som blomstene har satt seg på!
Skyenes epos blåser bort
varmt faller plaskende regn
(”Frühling III”, s. 41)

Advarsel

Sjelen vokser ikke ut igjen
(”Warnung”, s. 57)

Fuglen Fremskritt

Fuglen Fremskritt
flyr fra gren til gren
i historiens tre
uten å synge
(”Das Vöglein Fortschritt”, s. 79)

T-banereisende

De tror ikke på noe lenger
de gjesper
biter negler
sover
kjører ansiktene grå
og ingensteds hen
de bretter avisene sine
slik livet deres brettet seg
til senere
(”Metrofahrer”, s. 115)

Kanskje man burde være lykkelig

Kanskje man burde være lykkelig
på slike dager
når en solvind kjemmer knoppene,
Venezia presses enda lysere inn i lagunen
Alpenes hvitsprikende vinger
står dypt i himmelen
i Syden et sted lavendel springer ut
en sang søker ynglingen i ditt bryst
og finner den knuste fløyten
Kanskje man burde være lykkelig
på slike dager
og klappe et hvitt lam
Fra sangen til en enslig fugl
oppstår hele verden på ny
fra sangen til en enslig fugl
og fra buret
som holder den.
(”Vielleicht sollte man glücklich sein”, 159)

Plantene

Plantene er jordens hender
og skjelver når de ser oss
(”Die Pflanzen”, s. 173)

I kirker

I kirker
synger fuglene
ikke
(”In Kirchen”, s. 179)

Man burde snakke oftere med margerittene

Man burde snakke oftere med margerittene
med sedertrærne
med de store, lyse ting
Man burde stryke på gamle porter
slik man stryker oldinger over pannen
uten å spørre
(”Man sollte öfter mit den Margeriten sprechen”, s. 180)

Lys ble verden

Lys ble verden
lys som et sykeværelse
(”Hell wurde die Welt”, s. 184)

Jeg er mitt Auschwitz

Jeg er mitt Auschwitz
min aske
meterhøy
som ingen soner
ingen
(”Ich bin mein Auschwitz”, s. 186)

Storbytrær

Dømt til
å blomstre
(”Großstadtbäume”, s. 191)

Mars II

Er det et vingeslag!
Sitronsommerfugler gjaller gjennom skogen
og alt jordisk
kneler ned
(”März II”, s. 191)

Under sypresser

Under sypresser sa du
vi ser hverandre ikke igjen
Jeg holdt vår kjærlighet i armene
Slik man holder barn i armene
og himmelens lyse liksvøp
sank blått og lett
i skyggen
av sypressene
(”Unter Zypressen”, s. 214)